Det romerske Spania
Ibererne mistet sin uavhengighet til Roma etter slutten av den første puniske krig i 241 f.Kr. Kartago vendte seg nå mot Spania. Hamilcar Barca var den som strevde mest mot dette. Han begynte i Cadiz, men snart hadde han et tyngdepunkt ved det ”hvite citadellet.” Det kan vært Alicante. Han døde ble drept utenfor Elice (muligens Elche) i 229 f.Kr. Hans plass ble tatt av hans svigersønn Hasdrubal. Han fortsatte ekspansjonspolitikken og han la grunnlaget for det kartageniske Spanias hovedstad i Qart Hadasht, Cartagena. Han ser også ut til å ha vært konge blant iberiske stammer i området. Likevel ble han drept av en iberisk slave i 221 f.Kr. Det var etterkommerne av Hamilcar Barca, Barcidene, som førte til at romerne la merke til området.
Romerne var opprinnelig uinteressert i hva Hasdrubal gjorde. De følte ingen trussel herfra. Men Romas allierte, Marseilles, var urolig. Marseilles hadde kolonier i Cataluña. Det var Marseilles som presset på at romerene tegnet en fredstraktat med kartagenerne i 225 f.Kr. Her ble det bestemt at elva Ebro skulle være et område hvor kartagensk ekspansjon skulle slutte.
Hannibal
Etter at Hasdrubal døde var det Hannibal, sønn til Hamilcar som overtok makten. Han var gift med en iberisk prinsesse, Imilce av Castulo. Innen 218 hadde Hannibal kommet så langt nord som Salamanca og muligens nådd Ebrodalen. Kartagenerne erobret ikke bare, men de slo seg også ned. Cartagena hadde nå 30.000 innbyggere, mange av disse kom fra Nord- Afrika; disse kaltes Blastofønikere. Det finnes ingen spor etter det barkidiske Cartagena, men Puerta de Sevilla i Carmona i Andalucía dateres til denne perioden. Barkidene var flinke gruvearbeidere. I en gruve, fortelles det, fikk Hannibal 136,08 kilo med sølv hver dag.
Mellom 216 og 218 f.Kr. gikk Hannibal til angrep på romerne. Høydepunktet var slaget ved Cannæ i 216. Her mistet romerne en rekke allierte. Samtidig forsøkte Cartagena å gjeninnta Sicilia. Romerne klarte likevel å skaffe nye styrker, i erstatning for de som de tapte. Romerne tok tilbake Sicilia, erobret Spania og kjempet mot Makedonia (alliert med Cartagena).
Figur 1. Hannibals rute inn i Italia. The Department of History, United States Military Academy.
Selv om Hannibal gikk inn i Frankrike og alpene var det fremdeles krig i Spania. I 218 f.Kr. gikk Gnæus Cornelius Scipio i land ved Ampira med to legioner og 15.000 allierte styrker. Dette markerte starten på det romerske nærværet som skulle vare i seks hundre år. Han hadde base i Tarraco, dagens Tarragona. Hans mur kan fremdeles sees her. Denne muren er bygget av iberere og den som er å besøker den i dag kan se eksempler på iberisk byggekunst. Scipio fikk snart selskap av sin bror Publius. I denne perioden var de romerske soldatene så langt sør som Guadalquivirdalen.
I denne perioden ser det ut til at de innfødte kan ha kjempet på begge sider. De ville antakelig at både romere og kartagenere skulle forlate landet, eller at de skulle bli med på deres side mot en lokal fiende.
Både Gnæus og Publius døde i 211 f.Kr. Nå ble en slektning utnevnt til å være kommandør i landet. Hans navn var Publius Cornelius Scipio. Best kjent er han kjent under navnet Scipio Africanus. Han satte i gang et storstilt angrep på Cartagena. Innen 206 f.Kr. hadde kartagenerne blitt drevet ut av Spania. Fønikernes makt i landet hadde tatt slutt. Likevel hadde fønikisk kultur innvirkning 600 år senere da den romerske okkupasjonen tok slutt.
Figur 2: Scipio Africanus
Rett før kartagenerne ble drevet ut av Spania stod Scipio selv overfor et mytteri. En av konsekvensene av opprøret mot ham var grunnleggingen av byen Italica, i nærheten av Sevilla. Her ble italienske krigsveteraner boende. Grunnleggingen markerer begynnelsen av romersk bosetning på den iberiske halvøya.
Ved slutten av den annen punerkrig hadde romerne mulighet til å forlate halvøya for alltid. Strategisk sett var det ingen grunn å fortsette å okkupere halvøya. Likevel delte man den inn i 197 f.Kr. inn i to provinser:
· Hispania Citerior. Cartago Nova (Cartagena) var hovedstad her. Den provinsen som gikk fra Pyrenéene ned til Sierra Morena.
· Hispania Ulterior. Corduba (Córdoba) var hovedstad her. Den østlige delen av halvøya.
Romerne ble nok i Spania av økonomiske årsaker. Her kunne man utvinne over 4 898,80 kilo sølv hvert år.
Selv om romerne hadde grunnlagt to provinser her, betydde det ikke at halvøya var fredelig. Romerne skapte ikke fred før 19 f.Kr. I andre steder skjedde den romerske erobringen mye raskere.
Hvordan ble romerne tatt imot?
Romerne ble ikke godt mottatt av de innfødte i Spania. Mange ønsket nok at romerne skulle forlate halvøya rett etter at de hadde slått Cartagena. Like etter at de to provinsene ble opprettet, brøt det ut opprør i Ulterior. Dette opprøret spredte seg til Citerior. Dette opprøret roet seg ikke ned før Cato den eldre kom dit i 195 f.Kr. Romas kriger i Spania ble ekstremt blodige. En av årsakene kan skyldes ”kolonial” adferd, lik den britene og amerikanerne har utvist senere.
Spania i republikkens tid
I republikkens tid erobret romerne mer og mer land mot vest og mot nord. I denne perioden erobret generalene land for å få formue og posisjon i Roma. Man innehadde gjerne en stilling et år, noe som førte til at krig var noe en mer enn gjerne likte å gjøre, spesielt siden man ikke kunne vente seg noen straff der hjemme (i Roma).
Det var mye krig i Spania i Cato sin tid. Graccus hadde forsøkt å skape stabilitet i området. Han fikk i stand avtaler mellom stammene og en tributt som ble oppkrevet i penger og tropper. Han aksepterte til dels lokale skikker.
Ny urolighet
Roma ble i 150-årene f.Kr. utfordret fra begge provinsene på den iberiske halvøy. I 154 f.Kr. invaderte Lusitani- folket fra Portugal Hispania Ulterior og bekjempet romerne her. I Citerior ble det uroligheter lite etterpå. Romerne søkte nå en splitt og hersk- politkk. I 189 f.Kr. frigjorde guvernøren i Ulterior, Æmilius Paullus en liten bosetning i Andalucía fra Hasta Regia. Dette skjedde ikke i kjærlighet, men i frykt for en størrre nabo. Samtidig skjedde det her et motangrep.
Romerne svarte raskt og brutalt. Provinsen fikk en konsul. Dette var den høyeste graden en romersk dommer kunne ha. Konsul Quintus Fulvius Nobilior mistet i løpet av en måned 10.000 mann. Det ble gjort motstand i byen Numantia, i nærheten av dagens Soria. Det ble inngått en midlertidig fredsavtale i 151 f.Kr. Folket fra Lusitania ble det nå gjort kort prosess med. De ba om fred og guvernøren gav dem tilbud om omfordeling jorda. Da de kom dit ble lusitanerne massakrert. Romerne fortsatte nå å kjempe. Men romerne klarte likevel ikke å slå lusitanerne.
Lusitanerne fortsatte å kjempe mot romerne. I 133 f.Kr., etter ni års beleiring gav de opp. Av de 4.000, tok mange selv sitt eget liv. Scipio Æmilianus, tok femti til fanger og gjorde dem til sine slaver samtidig som han jevnet deres siste by til jorden. Likevel var ikke alt over. I 98 f.Kr. tok Titus Didus livet av 20.000 av dem. Videre ble rådmennene i Belgida (Jalóndalen) brent i live av sine egne mens de ba om overgivenhet til Roma. Romerne brukte her en klar politikk hvor de gav det innfødte skulle få en bit av styresettet de forsøkte å innføre. Det var mens han reiste til Numantia at Tiberius Sempronius Gracchus så den sosiale nøden på den italienske landsbygda. Da han forsøkte å rette opp uretten, førte det til borgerkriger i Senrepublikken. Denne varte i et halvt århundre og førte til at republikken falt.
I 123 f.Kr. ble Balearene annektert til Citerior, og senest i 120 f.Kr. gikk det en romersk vei langs hele middelhavskysten. Det var fortsatt krig, men i en mindre skala. Det ble mindre ambisjoner blant stormennene i Roma. Samtidig forsøkte bl.a. germanske stammer å trenge inn i Gallia. Spania var heller ikke lenger det stedet man søkte etter klingende mynt. Dette søkte romerne nå først og fremst i øst.
Borgerkrigene spredte seg nå også til Spania. Det var her at Cæsar i 45 f.Kr. seiret over sine fiender. Det skal ha skjedd i et slag ved Munda, muligens dagens Bailén i Andalucía. I 82 f.Kr. ble Quintus Sertorius bedt av Lusitanerne om å lede dem. Han påførte romerne en rekke nederlag, både i Ulterior og i Citerior. Hans tanke var aldri primært å hjelpe lusitianerne, men å komme tilbake til Roma i triumf. I 72 f.Kr. ble Sertorius myrdet av Pompeius. Da Pompeius reiste tilbake, grunnla han byen byen Pompaelo, dagens Pamplona; oppkalt etter Pompeius selv.
Pompeius’ rival, Cæsar, kom til Spania i 68 f.Kr. og kom tilbake i 60 f.Kr. Da ledet han et felttog imot Lusitanerne. Han kom da muligens i kontakt med den fønikiske bankieren Balbus av Cadiz, som ble hans livslange støttespiller og finansmann. Balbus fikk innvilget romersk statsborgerskap for dette. Slikt skjedde ofte. For eksempel byen Evora i Portugal fikk ”latinske rettigheter.” Men alt ble ikke nytt med romerne. For eksempel i Cadiz fortsatte man med den fønikiske mynten, og man fortsatte å tilbe den puniske guden Melqart.
Romerne skulle være her for alltid
Under det romerske styret ble utviklingen som resten av Romerriket nøt godt av, ikke Spania til del. Det er ikke funnet mange romerske bosetninger her, og de fleste av de som er funnet hadde ikke noen rettslig status. I 171 f.Kr. grunnla en gruppe hybridiæ, sønner av romere og av innfødte kvinner innvilget ”latin” status for byen Carteia, i nærheten av dagens Algeciras. Romernes betydning for den innfødte kulturen er omdiskutert. Tributt til romerne førte til at man slo mynter her og at den iberiske økonomien til dels ble en pengeøkonomi. Myntene ble først slått på iberisk, senere på latin. Romersk lov ble brukt, men bare når det gavnet romerne selv. Forskerne tror at ibererne ikke forstod hva som hendte når romerrett ble tatt ibruk.
Cæsar grunnla 22 coloniae, kolonier, i Spania. Disse byene, som bestod av romerske borgere, ble styrt i henhold til romerretten. Det er imidlertid usikkert om disse koloniene hadde til hensikt å gjøre den iberiske halvøya romersk. Likevel, det var ikke tvil om at romerne nå skulle være her; for alltid.
Augustus delte halvøya opp i tre provinser:
· Baetica, omtrent dagens Andalucía og Extremadura. Hovedstad i Córdoba..
· Lusitania, omtrent dagens Portugal. Hovedstad i Mérida.
· Hispania Citerior, resten av halvøya. Hovedstad i Tarragona. Refereres til som Hispania Tarraconensis.
Da denne delingen skjedde, var fremdeles ikke Cantabria med i Romerriket. Augustus kjempet imot kantabrianerne i årene 26-25 f.Kr. Det var først med Augustus etterfølger Agrippa, i 19 f.Kr., at romerne hadde underlagt hele halvøya. Hispania var nå stort sett rolig, og romerne hadde bare en legion stående her, VII Gemina.
Nå ble det bygget i større grad enn tidligere. Det var fra Roma at ordrene om å bygge kom. I tillegg var også det lokale aristokratiet med på incentivene. Det er i fra denne perioden vi har akvedukten i Segovia, med 119 buer, og Alcántara bruen over Tagus- elva nær Cáceres. Den sistnevnte var den høyeste broen i Romerriket. Slike store byggverk oppstod som resultat av lokal opportunisme. I Belo, nær Gibraltar, brukte man nettopp en slik taktikk. Siden keiser Claudius var på felttog i Mauretania, så innbyggerne her seg i stand til å lage et bysentrum akkurat her.
Alt ble meget lettere med keiser Vespasians privilegium til alle ”romerske” byer ca. 71 f.Kr. I byer som Munigua, dagens Mulva, ble det lagt til rette for et gedigent tempelkompleks, basert på Fortuna- tempelet i Praeste i Italia. I Toletum, dagens Toledo, ble det bygget et stort sirkus. Det ser ut til at keiserne forsøkte å tilfredstille aristokratiet på bekostning av lokalbefolkningen. Med Vespasians privilegium ble mange romerske borgere. Men man kan nok tro at ikke alle av disse ville bli det.
Det ser ut til at romersk lov gjaldt i Spania. Det er bare latin man finner på inskripsjoner, selv om andre språk eksisterte. Romerske skikker spredte seg, selv om de varierte. I Ebro- og Guadalquivir- dalene finner man en utvilket romersk kultur. Her finner en mosaikk og malekunst slik som man kunne forvente å finne hos en rik romer. I områder som for eksempel Asturias hersket fremdeles skikker slik de hadde gjort før romerne kom. Selv om gravstener her har inskripsjoner på latin, er de grovt skjært ut og har ofte et spiral og rosettmønster. Disse mønstrene står i klar motsetning til den naturalistiske romerske stilen. Her var det først og fremst stammen man skyldte lydighet til.
Noen kjente romere fra denne perioden stammer fra Spania. Den mest kjente familien fra denne tiden var Seneca- slekten, fra Córdoba. Det var imidlertid bare Seneca den eldre som levde mesteparten av livet sitt i Spania. Seneca- slekten var aktive som lærere og rådgivere for keiserne Nero og Junius Gallio.
Den romerske kolonien og provinsen Baetica, gav Roma to keisere, Trajan (bildet) og Hadrian. Hadrian ble mobbet for aksenten han hadde når han snakket. Andre kjente personligheter inkluderer forfatteren Columella, professor i retorikk Quintillian og poeten Martial.
I de to første århundrene e.Kr. var Baetica den rikeste av de iberske provinsene. Det var først og fremst olivenolje som ble eksportert via Guadalquivir- elva til Roma. Også gruvedrift fortsatte å være viktig. Mons Mariana, hvorfra det moderne Sierra Morena har sitt navn var en kilde til kopper og sølv. Her var det også masser av gull å hente ut. I tillegg var vin, ull, og ullprodukter, og dansende jenter fra Cadiz viktige eksportartikler.
Mellom 171-173 e.Kr. var det en rekke inntrengningsforsøk i Baetica fra Mauretania. I det tredje århundre fulgte nye angrep fra den kanten. Samtidig kom det angrep mot Tarraconensis fra Gallia. Angriperne her var desertører fra den romerske hæren. I 193 støttet Hispania tronpretendenten Clodius Albinus i hans forsøk på røve til seg keisertittelen. Han ble imidlertid slått av Septimius Severus. Keiser Septimius slo ned opprøret noe som fikk konsekvenser for økonomien. Samtidig var det også uroligheter innad i det romerske riket, noe som førte til mindre kontakt og handel. Perioden var preget av kaos.
Under Diokletian ble det i året 284. Han gjennomførte en rekke reformer, noe som bare førte til at rikets problemer bare vokste. Tarraconensis ble nå delt opp i tre små provinser, som sammen med Mauretania Tingitana i Nord- Afrika ble dioceset over spanierne. Diokletian reorganiserte hele imperiet inn i 12 slike dioceser; administrative enheter. Hver provins hadde sitt eget byråkrati, i tillegg var det et overordnet byråkrati, antakelig i Cordoba. Resultatet av omorganiseringen var at det lokale aristokratiet måtte betale mer skatt. Dette førte til at aristokratiet ble mer innadvendt. Det ”nye” aristokratiet var annerledes enn det gamle. Det sistnevnte hadde vært ivrige i å gjøre Hispania mer urbant. I det tredje og fjerde århundret e.Kr. ser man derfor en nedgang i byggingen av offentlige bygninger, samtidig som det kom opp flere luksushus i byene og villaer på landsbygda. På denne tiden kunne ikke staten lenger garantere for sikkerheten og villaene og de store landområdene rundt dem ble på en måte stater innenfor staten, ofte med egne private hærer.
På denne tiden kom også kristendommen til å spille en viktig rolle i Spania. Romerne satte i gang med å bygge kirker. Det ble hevdet at Paulus hadde besøkt Spania, noe som neppe var sant. Kristendommen kom altså hit i det første århundret e.Kr. Likevel mener man at den nye religionen ikke vant noe fotfeste før henimot det fjerde århundre e.kr. Selv om det Vestromerske riket nå vaklet, var fremdeles Hispania under kontroll fra Roma.
Romerne mistet imidlertid en del makt i Hispania. I 405 ble drev de germanske Suevi- og Vandal- stammene Visigoterne bort fra Gallia og inn i Hispania. Sueviene opprettet et kongerike i den nordvestlige delen av halvøya Mens vandalene gikk sørover. Landet de slo seg ned i kalte de Vandalusia og det sørlige Lusitania.
Keiser Honorius (395-423) ga sin søster Galla Placidia og hennes mann, den visigotiske kong Ataulf ordre om å gjenopprette ro og orden i Hispania. Dette skjedde på trass av at keiseren hadde begynt å miste makt over dette dioceset. Ataulf og hans familie fikk slå seg ned og styre landet slik de ville, mot at de forsvarte landet for keiseren. I året 415 gikk derfor visigoterne, som var veldig latiniserte, inn i Hispania, mot at.
Innen 429 hadde visigoterne drevet vandalene over Gibraltarstredet til Nord- Afrika. I året 484 ble Toledo visigoternes hovedstad.
