Spørsmålet han stilte oss var: "Vil vi at ungdommene skal trives?"
Gjennom sitt foredrag, og sin historie, fortalte han om en tøff utfordring, og hvordan han til slutt kunne bruke sine utfordringer som en styrke. Erwin formidlet godt fra et ungt perspektiv hvordan det kan oppleves, og viktige faktorer og ting til ettertanke som vi voksne kan bidra med for å hjelpe når vi møter alle ungdommer i skolen.
Her skriver Erwin litt om sitt prosjekt:
Jeg heter Erwin Cimarolli, er 20 år og holder foredrag på videregående skoler i Norge. Det omhandler min historie med selvskading og hvordan ungdommer kan få det litt bedre med seg selv og sin egen hverdag.
Etter jeg klarte å slutte med selvskadingen startet jeg en miniaksjon sammen med mental helse. Målet var 10 000 kr, i tillegg til at jeg skulle pushe meg selv til det ytterste.
Det ble å gå et maraton med en 26 kg tung trestokk på ryggen. 3 måneder med hard trening, klarte jeg etter omtrent 9 timer gåing i både sol, regn og snøstorm å fullføre. Miniaksjonen til mental helse nådde vi også.
Les saken fra GD her:
En stor misoppfatning rundt mental helse er at det blir sett på som en svakhet, men hvis du klarer å komme deg ut av det tøffe, har du etter min mening blitt noen ingen andre har klart, nemlig å bli sterkere.
Evnen til å bygge mental robusthet kommer sjelden fra oppturene, men heller fra nedturene vi opplever og erfarer. Hvordan ellers skal vi kunne takle motstand i livet?
Det at jeg som 20-åring står frem og er åpen om min egen private historie rundt selvskading er for meg tøft og sårt. Samtidig er det verdt det når jeg ser at det har en tydelig effekt på elevene. Det hjelper dem. Nettopp fordi jeg hverken er 10, 20 eller 30 år eldre enn de.
Jeg har erfart, lært og derfor ønsker jeg nå å hjelpe de som nå kanskje sitter i det publikumet og synes livet er litt tøft. Derfor håper jeg at jeg kan få muligheten til nettopp det, å hjelpe.
Mitt budskap og ønske er først og fremst å hjelpe ungdommene. Få de til å forstå at en på deres egen alder kan ha det tøft og jobbe seg ut av det, men da trenger de noen verktøy i sekken som jeg kan bidra med. Noe som de ikke lærer eller trenger i hverken naturfag eller samfunnsfag, men heller i livet. Det trenger å prioriteres og er det viktigste på en plass hvor ungdommer skal lære. For at de skal kunne trives best mulig både i norsk, matte og engelsk, trenger de først å trives med seg selv. Det er både min erfaring og oppfatning fra elever.
