Mandag morgen satt det 33 spente vgs-elever klare til å få vite hva som skulle være årets oppgave i KSU-uka. Problemstillingen de fikk var klar og tydelig: Vi har fått 10 millioner vaksiner mot Covid-19. Hvem skal få dem?!
Elevene ble delt i grupper på tvers av trinn, og fikk utdelt hvert sitt delegat, altså hver sitt land i FNs sikkerhetsråd. Oppgaven var nå å sette seg inn i landet sitt og finne argumenter for hvorfor deres land burde vinne vaksina. Elevene kastet seg over oppgaven, og begynte å se på spørsmål som; Hvor høy andel av befolkningen er smittet av corona i landet mitt? Hvem har landet handelsavtaler med? Hvilke andre land har vi samarbeidet med opp gjennom historien? Hva har skjedd i landets historie som har innvirkning på nåtiden? Har landet vårt noen naboland vi kan samarbeide med? Hvilke ressurser har vi, og kan disse brukes til å oppnå avtaler med andre land? Lyden av lave stemmer som samarbeider tett, og ivrige fingrer som trykker på ipad-tastatur kunne hørtes flittig over hele nybygget. KSU var nå i gang.
Utover dagen skjedde det noe uforutsett. Plutselig var det som om hele DNSR var blitt forvandlet til Paradise Hotel! Flere delegater var totalt oppslukt i å danne allianser, og jobbet for å oppnå andre delegaters tillit mens de på den andre siden fryste ut enkelte andre delegater. Hemmelighetsfulle møter ble holdt, løfter ble gitt, og på den måten ble allianser på kryss og tvers formet. Noen delegater var innafor, andre var nå helt uttafor. Andre igjen opplevde å bli dolket i ryggen av sine nærmeste. Men hva skjedde med det faglige fokuset? Hvordan skal du klare å overbevise hele FNs sikkerhetsråd om å stemme på ditt land dersom du ikke vet noe om landet ditt?! Dette var det store spørsmålet på alles lepper da klokka begynte å tikke mot halv tre denne mandagen.
Dessverre hadde nok noen tatt seg vann over hodet. Da første dag i KSU-uka omsider gikk mot slutten var det flere grupper som innså at de hadde en lang ettermiddag med arbeid foran seg. Nå var nemlig delegatene blitt svært splittet. Hvem kunne de stole på, og hvem var bare ute etter å spille spillet? Hvem ville snu ryggen til dem i siste øyeblikk dersom de fikk et bedre tilbud? ...og måtte de holde det de hadde lovet på alliansemøtene på formiddagen, eller kunne de gå over til den andre siden dersom de nå hadde ombestemt seg?
Stemningen tirsdag morgen var en ganske annen enn dagen før. Denne dagen var preget av seriøsitet, saklighet og en mer faglig approach. Dette var ikke tiden for alliansebygging og lobbyvirksomhet. Elever møtte nå opp i skjørt, dress og slips. På brystets venstre side hang det navneskilt med fiktive, festlige navn. Vi møtte blant annet Vladimir Smirnoff fra Russland, Viktor Müller fra Tyskland, Donald McTrump fra USA, Harry Potter og Hermoine fra Storbritannia og Mellien Lee fra Kina, for å nevne noen. Nå hadde gårsdagens spillere innsett alvoret i ukas oppgave. Samtidig lå enkelte delegater nå langt foran de andre
– det gikk rykter om at noen hadde sittet 2-3 timer på mandag ettermiddag for å skrive åpningstalen sin. Hvordan skulle man kunne konkurrere mot det?!
Omsider nærmet klokka seg 12:15 og møtet i FNs sikkerhetsråd skulle finne sted. Stemningen var til å ta og føle på da delegatene samlet seg i en halvsirkel foran generalsekretær Antonia Guterres. På bakken foran dem lå flagget som representerte landet de nå skulle kjempe for. Hvem kom til å vinne de 10 millioner vaksinene FN hadde til rådighet?
Delegatene holdt hver sin åpningstale på to minutter. Først ut var Belgia som tryglet om vaksinene grunnet at smitten hos dem har kommet helt ut av kontroll. De er også et viktig samlingspunkt for internasjonal handel. Noe Tyskland også argumenterte med at de var, mens de samtidig påpekte at de har en viktig diplomatisk rolle i verden. Niger, på sin side, lokket med uran som bærekraftig ressurs til gjengjeld for vaksinene. USA lovet å gjeninnføre Marshallhjelpen til land i nød dersom de fikk vaksina. Kina mente de var best egnet til å produsere nye vaksiner, mens Russland slo tilbake med at de hadde de beste legene til å ta hånd om dem. Storbritannia lovet å gå bort fra Brexit og komme tilbake til EU, og Estland ba om ikke å bli glemt selv om de er et lite land. Frankrike påpekte hvor mange flyktninger de har tatt ansvar for, mens Den dominikanske republikk fokuserte på miljøproblematikken de kjemper mot på toppen av det hele. Tunisia fortalte om den høye andelen av eldre som er i risikogruppen, mens Indonesia fokuserte mer på den sårbare urbefolkningen. Saint Vincent og Geradinene mente det var krise dersom corona når øya med kun 100.000 innbyggere, mens Sør-Afrika argumenterte med at de var den mest sentrale handelspartneren på hele det afrikanske kontinentet. Gosh - så mange gode argumenter! Hvem vil stå igjen som den viktigste?
Etter siste tale var det duket for debatt. Flere delegater hadde spørsmål til de andres påstander. Kunne Russland virkelig love å sette ned oljeprisen med 70%? Hva mente egentlig Den dominikanske republikk med å bruke “avskoging” som argument? ...og var det virkelig sant at Storbritannia truet med atomvåpen?! Spørsmålene og beskyldningene haglet fra den ene siden til den andre. Spesielt Belgia ble satt på prøve; kunne de virkelig forsvare at de skulle ta alle vaksinene kun til sin egen befolkning?!
Under kampens hete måtte Antonia til slutt avslutte møtet. Skriving av resolusjon stod for tur, og alle delegatene måtte ta stilling til hvilken løsning de synes var den beste. Kina la umiddelbart ned vetorett mot Storbritannias forslag, noe som brakte sorg over landet som allerede sliter med fedme og vitaminmangel. Da alle møttes igjen ble resolusjonene opplest, og stemmene skulle nå avgis. Det lå jevnt mellom Russland, USA, Niger og Frankrike. Men til slutt måtte de vike for Tyskland som hadde vunnet de fleste delegatenes gunst. Viktor Müller hadde overbevist alle med den forførende talen sin, pluss at de hadde jo tross alt lovet å dele vaksinen med de små landene – noe som sikret dem stemmene til blant annet øystatene Den dominikanske republikk samt Saint Vincent og Grenadinene. Bare hør på dette utdraget fra talen, da; “En stemme på Tyskland er ikke bare en stemme på et enkelt land. En stemme på Tyskland er en stemme på fred og sikkerhet. En stemme på Tyskland er en stemme på livet.” Hallo! Er det rart at de vant?!
Men, som i Paradise Hotel, med en stor fordel, følger også et stort ansvar. Tyskland måtte nå velge hvem de skulle dele vaksina med, og hvilken type vaksine de ville ha. Da eska ble åpnet lå premien oppi; paintball eller mat? ...og hvem skulle få være med? Valget falt på å dele med Russland, som de hadde avtaler med, og Saint Vincent som var det minste landet som hadde bukket under dersom de hadde fått corona ut av kontroll. Vinnerne var samstemte om å velge paintball som premie. WOW! For en dag! For ei KSU-uke! ...sjelden har vi lærere sett et slikt engasjement! Det så vi på tårene vi alle kjente på i øyekroken da vi hørte på elevene våre i dag. Dette må jammen gjentas!
Kreativ hilsen
Isabel Beatrice Mydland
Vaksineansvarlig og referent
